Sakset/Fra hofta

At israelere frykter ny storkrig i Midtøsten er ikke oppsiktsvekkende. Det er nesten mer bemerkelsesverdig at det er Bistandsaktuelt, Norges uoffisielle talerør for norsk bistandspolitikk, som bringer det til norsk offentlighet.

Det lange intervjuet med den tidligere israelske etterretningsoffiseren Kobi Michael fortjener et større publikum enn det Bistandsaktuelt vanligvis har. Norske diplomater, politikere og pressefolk har mye å lære av dette intervjuet:

Kobi Michael er ingen nøytral utenforstående analytiker. Han har en lang karriere som etterretningsoffiser i Israel Defence Forces (IDF) bak seg. I tillegg til mange år i felt, har han ledet Palestina-desken ved avdeling for strategiske spørsmål ved Statsministerens kontor og vært seniorrådgiver i Israels nasjonale sikkerhetsråd. Han var også en av hjernene bak de omfattende israelsk-palestinske sikkerhetsavtalene som er del av Osloavtalen. Han er svært kritisk til det palestinske lederskapet, men forteller at han har hatt mange palestinske venner.

Michael er nå seniorforsker ved Institute for National Security Studies (INSS), som i januar i år la frem en plan, et policy paper, kalt «A Political-Security Framework for the Israeli-Palestinian Arena.» Bistandsaktuelt har oversatt og formulert hovedpunktene slik:

Rapportforfatterne mener at INSS «som et profesjonelt, sionistisk, ikke-partisk institutt» gjennom policy-dokumentet kan bidra med nye perspektiver til israelske borgere og beslutningstakere. I det som omtales som «et politisk-sikkerhetsmessig rammeverk» peker forskerne blant annet på det de mener er viktige grep for «den israelsk-palestinske arenaen»:

  • Forankre Israels politiske-, sikkerhetsmessige- og territorielle interesser i Judea og Samaria. Tydeliggjøre Israels intensjoner for politisk og territoriell adskillelse fra palestinerne – og legge forholdene til rette for en to-statsløsning, også uten bilaterale politisk framskritt.

  • Forsterke sikkerhetskomponenten og sikre operasjonell frihet i Judea og Samaria, og samtidig redusere friksjonen med den palestinske befolkningen. Forbedre sikkerhetssamarbeidet med palestinske sikkerhetsstyrker (PASF) basert på mottoet «jo mer de gjør selv, jo mindre må vi gjøre».

  • Styrke Israels internasjonale og regionale status og legitimitet. Demonstrere seriøs vilje og forpliktelse for en to-stats-realitet og samtidig fremme sikkerhets-, politisk-, og økonomisk samarbeid regionalt.

  • Bidra til å styrke palestinsk infrastruktur, styresett og økonomi. Ta trinnvise steg, sammen med det internasjonale samfunnet, for å bedre palestinske myndigheters styresett, som et fundament for en fremtidig velfungerende og uavhengig palestinsk stat. Bl. a skal det settes av spesielle områder for økonomisk- og infrastrukturell utvikling.

  • Få på plass en differensiert byggepolitikk i Judea og Samaria. Fortsette å bygge inne i de (fem store; journ.anm) eksisterende bosettings-blokkene. Samtidig fryse bygging i isolerte bosettinger dypt inne i palestinske befolkede områder. Mulig relokalisering fra bosettinger utenfor (de fem store; journ.anm) blokkene kun om en omfattende avtale med palestinerne kommer på plass.

Kobi Michael er taktfull og diplomatisk nok til ikke å gjøre åpenlyst narr av naive nordmenn, sist representert ved vår sittende utenriksminister Ine Eriksen Søreide, men rådene er ikke mindre klare av den grunn:

– Den norske utenriksministeren har uttalt at hun ønsker at Norge, igjen, skal bidra til fred mellom Israel og Palestina. Tross dine dystre spådommer om mulighetene for en to-statsløsning nå; om hun likevel ønsker å bidra til, hva er ditt beste råd?

– Hun må forsikre seg om at palestinerne forstår begrepet to-statsløsning på samme måte som hun forstår det. Når hun snakker, handler dét om to nasjonalstater, en for det jødiske folk og en for det palestinske folk. Men palestinerne mener at Palestina skal være palestinernes nasjonalstat og Israel skal være staten til alle som bor der, uavhengig av etnisk eller religiøs identitet. Om hun ikke får på plass en slik forståelse hos palestinerne, vil jeg råde henne til å bruke kreftene sine på noe annet.

BILLEDTEKST: Hilde Henriksen Waage. Kanskje ikke tilfeldig at denne moralistiske dinosauren av en Palestina-forsker og forkjemper i dag jobber som professor ved IAKH (Institutt for arkeologi, konservering og historie)? Foto: UIO

Bistandsaktuelt ville ikke vært Bistandsaktuelt om de ikke også hentet inn en norsk ekspert til å kommentere rapporten og intervjuet. Valget falt på Hilde Henriksen Waage, mangeårig kritiker av og forsker på Oslo-avtalen. Det er lenge siden hun sist ble omtalt her på Document.no (sjekk arkivet), men hun leverer igjen:

I Bistandsaktuelts intervju med Kobi Michael fortalte den tidligere etterretningsoffiseren at han som IDF-offiser 1. juli 1994 ble sendt til Rafah-grensen mellom Egypt og Gaza for å ta i mot Yasser Arafat. Det var bare uker siden Osloavtalen var undertegnet i Oslo, og PLO-lederen skulle «hjem» til sine egne for første gang på 27 år. Michael brukte eksempelet for å fremheve at han mener «Arafat brøt avtalen fra dag én» og hevdet blant annet at PLO-lederen smuglet våpen denne dagen, men Hilde Henriksen Waage avviser den tidligere etterretningsoffiserens fremstilling.

– Påstanden er et godt eksempel på den manglende erkjennelsen fra israelsk side om hvem Yasser Arafat var, og er en lettvint analyse. Arafat var den moderate samlende lederen som var utsatt for ekstremt press fra ulike palestinske fraksjoner. Han tok til dels kraftige oppgjør med ytterliggående palestinere – folk fra Hamas og Islamsk hellig krig – som ønsket væpnet kamp og brukte terror for å ødelegge Osloavtalen, sier Henriksen Waage.

– Disse terroristene ødela minst like mye for Arafat selv som for Israel. Det er en utbredt holdning blant mange israelere at Arafat «brøt avtalen fra dag én», at han stod bak selvmordsaksjonene og «ikke var til å stole på». Ofte blir hans rolle fremstilt som årsaken til at det ikke er fred i dag. Det er selvfølgelig bare tull.

Hennes sanktifisering og påstander om tull får stå uimotsagt av Bistandsaktuelt, selv om Kobi Michaels argumentasjon indirekte får full støtte også hos ytterliggående palestinske stemmer, som Abd Al-Bari Atwan.

In his article, Atwan says Arafat supported other Islamic terror groups, including Hamas in the Gaza Strip and Hezbollah in Lebanon. Arafat, he writes, helped fund and arm Hamas and worked with Hezbollah to transport weapons by ship to the Gaza coast.

Men, også Henriksen Waage synes å ha innsett at norske politikere lever på en livsløgn:

Det Henriksen Waage derimot er helt sikker på, er at norsk Israel-Palestina-politikk – med mål om å bidra til å bygge opp infrastruktur til en kommende palestinsk stat – er en illusjon. Men selv om Henriksen Waage mener Osloavtalen er mislykket, vil hun ikke slå den siste spikeren i kista.

– Dilemmaet i dag, ikke minst for norske myndigheter, er hva som er alternativet. Dersom man sier at Osloavtalen er død, har man jo ingenting igjen. Konsekvensen av det kunne være at norske myndigheter trakk seg helt ut – og stoppet å gi bistand. Men hvem straffer man da? Det finnes ingen alternativer til å holde liv i det lille som er igjen av denne avtalen.

 

 

Mest lest